Artikler

Alpakkaer sammen med andre dyr

Alpakkaer blir mer og mer tilgjengelige og prisgunstige, og oppdrettere blir ofte spurt av potensielle eller nye eiere om alpakkaer kan være sammen med andre
livdyr i husdyrrom eller på beite. Dette kan være et vanskelig spørsmål å svare på hvis oppdretteren ikke er godt kjent med de dyrene det spørres om og noen
ganger kan det være vanskelig selv om man er godt kjent med de.

Les mer ved å klikke på bildene, eller last ned en PDF her.

alpakka sammen med andre dyr alpakka sammen med andre dyr 2

Tenner og tannstell


De færreste alpakkaer trenger tannsliping, men for de som trenger det er det viktig at det utføres før det blir et problem for alpakkaen å spise. Det blir sagt at det kun er nødvendig å slipe tennene en gang i året, men det er ikke alltid korrekt. Tennene trenger å slipes ved behov.

Å la alpakkaens tenner vokse seg så lange som bildet viser er ikke god dyrevelferd.Å la alpakkaens tenner vokse seg så lange som bildet til venstre viser er ikke god dyrevelferd.

felling

Alpakkaer vil felle melketenne sine mellom to og fem år. I denne perioden kan tannsettet se ganske så ille ut,men det retter seg gjerne til full tilfredsstillelse etter kort tid. Se bilder til høyre

Alpakkaer får kamptenner.  Hingstenes kamptenner er formidable våpen, og bør kuttes av. De må ikke trekkes! Hoppenes kamptenner er mindre, og utvikler seg i senere alder enn hingstene. Ikke alle hopper får de. Vanligvis er det ingen grunn til å slipe ned hoppenes kamptenner da de er så små, men har du ei hoppe med kamptenner, så pass fingra, de er sylskarpe.

På bildet ser man at alpakkaens fortenner er på vei utenfor tyggeplaten

På bildet ser man at fortennene er på vei utenfor tyggeplaten. Det er nå man skal trimme de! Gjør man det tidlig er det store sjanser for at tennene igjen finner sin plass under tyggeplaten, og vil bli slitt naturlig. 

På bildet under vises samme dyr med kamptenner fjernet, og fortenner slipt ned i riktig lengde.

Verktøy som kan brukes for tannstell inkluderer sagetråd eller fight-o-matic for kamptennene, Dremel eller tooth-a-matic for fortennene. Dremel fungerer greit på melketenner, men voksne tenner er veldig sterke, og friksjonen skaper varme. 

Tannstell er en viktig del av å være alpakkaeier

Dette kan bli smertefullt for alpakkaen. Kjøler man ned med kaldt vann kan tennene sprekke, så bruk Dremel med forsiktighet. Tooth-a-matic gjør jobben på 15 sekunder eller mindre, er nøyaktig og det er umulig å skade dyret. 

Tannstell er en viktig del av å være alpakkaeier. Sjekk tenner jevnlig for å se at de vokser som de skal. Hvis de ikke gjør det må man rette det opp så snart som mulig, og ikke vente i måneder på neste klipp for eksempel. 

De aller fleste alpakkaer har et godt bitt, så det er mindretallet som trenger tannhjelp. Men de som trenger det må få det!

Et eksempel på et perfekt alpakkabittEt alpakkasmil

Til slutt, et eksempel på et perfekt bitt til venstre, og til høyre et smil. Man kan fint ha perfekt bitt selv om tennene vises :-)

 

Llama glama og Vicugna pacos

size.png

Størrelse lama og alpakka

Alpakkaer er mye mindre enn lamaer. Ofte hører vi: "Se, en baby lama!". Men nei, det er en alpakka, og den blir ikke større. 1 meter over manken, 1,50 opp til hodet.

En fullvoksen lama rager 1,80 over bakken og kan veie 200Kg. En alpakka kan veie opp mot 100kg, men vanligere er det at en hoppe veier 50-60kg, og en hingst 70 - 80kg.

earsØrene

Ørene er en veldig enkel måte å se forskjellen på. En alpakka har rette spisse ører. Den har aldri en bøy innover på tuppen av ørene, og de er relativt små. En lama har store ører og en bøy innover på tuppen av ørene.  

Fibervekst

Alpakkaens fiber er mye mykere og lengre enn en lamas. Alpakka har blitt avlet frem i årtusener for å produsere fiber, så det skulle jo bare mangle. Alpakkaer har generelt sett veldig lite dekkhår, hvilket gjør fiberen lettere å spinne. Lama har kortere tykkere fiber.

faceAnsiktet

Selv om dette kan variere noe har lamaer veldig sjelden ull i ansiktet og på  toppen av hodet. En alpakka har alltid masse fiber på toppen av hodet, og ofte så mye fiber i ansiktet at man må trimme rundt øynene slik at de kan se.

Typisk har en lama en lang nese. En alpakka har en kortere nese med en "stopp" mellom øynene som avgrenser hode og nese. En lama har ikke denne "stoppen" men har en profil som gir  assosiasjoner til romernese.

 

Bruksområder

Alpakkaen er laget for å produsere fiber i første rekke. En lama er laget for å bære kløv. Dette kan man se på den lange, brede flate ryggen til en lama. En alpakka har oftest en mer avrundet rygg. 

Personlighet og temperament

Her vil man få forskjellige meninger avhegig av hvem man spør. Alpakkaeiere vil mene at alpakkaer har det beste temperamentet, mens lamaiere vil mene lamaer har det beste temperamentet :-) Sannheten er nok at det ikke er så stor forskjell.

alpakka vs lama 

 

Om vaksinering mot klostridieinfeksjoner

Klostridieinfeksjoner er et relativt kjent fenomen. Klostridier finnes så godt som overalt og hvis det skaper problemer er det vanligst med  magebesvær før det er over. For produksjonsdyr er det vanlig å vaksinere med en såkalt CDT-vaksine. Det finnes flere produkter for CDT-vaksinering, med noe ulikt innhold og effekt.

CDT-vaksiner dekker følgende:
C: Infeksjoner av Clostridium perfringens type C
D: Infeksjoner av Clostridium perfringens type D
T: Tetanus, dvs stivkrampe

Noen CDT-vaksiner dekker også type B, slik som Tasvax 8, og Tribovax 10 og Covexin 10 (noen steder står "8" eller "8A") dekker type A. Det er verdt å merke seg at ingen vaksiner er sertifisert for bruk på alpakkaer.

Dersom du skulle få problemer med C. perfringens type C får du en ganske alvorlig type matforgiftning, men denne typen finnes knapt i Europa. På verdensbasis er det kjent noen få tilfeller av problemer med type C for alpakkaer.

Type D kan være mer alvorlig og kan f.eks. ta livet av lam på våren ved brå forskifter. Da blomstrer C. perfringens type D opp i tarmen og lammene kan dø ganske fort og uten forutgående symptomer. På verdensbasis er det kjent noen mulige tilfeller av problemer med type D for alpakkaer i USA, men ingen i Peru.

Stivkrampe kan vi alle få, også dyrene, men tilfeller er sjeldne og tiltak mot muligheter for skader i beiteområdene minker mulighetene for problemer drastisk. Bort med rustne spiker! Forskjellige dyrearter er ulikt sårbare for stivkrampe, så mens hester og griser er svært mottakelige er mennesker svært lite mottakelige og hunder og katter svært motstandsdyktige. I sin bok "Medicine and surgery of Camelids" sier Fowler at for kameler gjelder "tetanus is considered to be insignificant".Medicine and Surgery of Camelids, Fowler

Fowler nevner også at kamelider er mottakelige for A og C (visse varianter av type C), mens type D blir omtalt som mulig, selv om det ikke er rapportert om tilfeller i Peru. Derimot er infeksjoner og andre reaksjoner fra injeksjoner av CDT-vaksiner relativt velkjent, og flere gårder i USA rapporterer om en økning i antall aborter ved CDT-vaksinering, selv om man ikke har klart å bli helt sikre på årsak. Dersom man får problemer med vaksinen som må behandles med antibiotika må man også huske på at antibiotika kan endre tarmfloraen slik at C. perfringens blomstrer opp.

Flere eksperter går etterhvert bort fra anbefalinger om CDT-vaksinering, inkludert erfarne veterinærer på lama i Norge, mens andre mener de er viktige, f.eks. Anderson i boka "Llama and Alpaca Care". Problemer med C. perfringens er ikke likt fordelt i verden. Mens problemet er godt kjent i Storbritannia, er det lite utbredt i USA. Svenske Helsovården anbefaler vaksinering, men da mest pga stivkrampe. Alpakkaveterinæren Norm Evans anbefaler i utgangspunktet vaksinering, men anbefaler å snakke med lokale veterinærer som kjenner forholdene der dyra er. Sporadiske tilfeller av C. perfringens-problemer er rapportert i uvaksinerte, men er også rapportert i vaksinerte flokker.

Kamelideksperten Gina Bromage skriver i boken "Llamas and Alpacas A Guide to Management" at man anbefaler i utgangspunktet vaksinering, selv om man ikke vet noe om faktisk effekt for alpakkaer. C. perfringens kan skape alvorlige problemer og vaksinen er billig, og man håper vaksineringen kan være fordelaktig. Siden sykdommene opptrer så sjeldent er det vanskelig å vite om vaksineringen faktist virker. Ingen CDT-vaksiner er laget eller sertifisert for alpakka så langt.

Men det kan endre seg!

Type A er den mest forekommende typen av C. perfringens for alpakka og den mest vanlige sykdommen for criaer i Peru. Det er farmer i USA som har vært ekstra utsatt for type A, og i ett tilfelle har en stor gård gått til det skritt å få utviklet en vaksine. Denne vaksinen er i dag i bruk på denne farmen. I Peru jobber de med en vaksine for alpakkaer for type A for å minske relativt store tap av avkommene (Fowler nevner 10-70%) hvert år.

Det betyr at vaksine for alpakkaer er laget og kan være på vei til det åpne markedet. Selv om vi ikke har hørt noen rapporter om alpakkaer som har fått problemer med noen typer C. perfringens i Norge, er det sannsynlig at det vil oppstå også her i fremtiden. Vaksineutviklingen er gode nyheter for oss også, men inntil videre er rådene følgende:

Snakk med veterinæren din om vaksinering bør gjennomføres. Hold rent! Ikke gjennomfør brå forskifter, men la f.eks. overgangen mellom høy om vinteren og godt beite om sommeren gå gradvis. For dyr som går ute året rundt vil overgangen mellom høy og beite gå naturlig gradvist. Husk at criaer er spesielt utsatt.

Det foregår stadig mer forskning på kamelider, og det er gode nyheter for alpakkanæringen!

Referanser:
"Medicine and Surgery of Camelids", Murray E. Fowler
"Alpaca Field Manual", C. Norman Evans
"Llamas and Alpacas A Guide to Management", Gina Bromage
"alpacaKompass", Kerstin de Verdier et. al.
"Llama and Alpaca Care", Anderson et. al.
Merck Veterinary Manual
Folkehelseinstituttet
Mattilsynet

Covexin 10 dokumentasjon fra NOAH

Å utvikle et avlsprogram

av Mike Safley, Northwest Alpacas, www.alpacas.com

NWALogo

Oppdrettere av rene raser verden over ønsker å produsere de beste av en rase. De vil at deres dyr skal bli det beste de kan bli. Dette er hva all dyreavl handler om: En selvdrivende drøm. Når en alpakkaoppdretter setter seg sine mål inneholder de gjerne perfeksjonisme. Ingen sier "Jeg vil bedekke min hoppe med en hingst som gir en gjennomsnittlig alpakka og ikke en fantastisk en". Forskjellen mellom å produsere ideelle dyr og gjennomsnittlige er egentlig bare litt kunnskap og en fornuftig plan eller avlsprogram.

Min far pleide å si til meg at "en alpakkaflokk er som et baseballag" og hvis vi ønsket å sette opp et vinnende lag trengte vi "noen som ville slå noen 'home runs'". Din hingst må være en god slagmann. Hingstene du velger som avlsdyr vil tilføre 50% av sine gener til din cria. Hvis du har ti hopper i flokken din vil hvilken som helst av dem kun tilføre 10% av genene i din årlige produksjon av criaer.

Dominante trekk

Jeg kan ikke nok understreke viktigheten av valget av alvshingster som har en beviselig evne til å produsere criaer av høy kvalitet. Ved å bruke en genetisk dominant og bevist avlshingst har du også fordelen av å kunne produsere en mer interessant bakgrunn for din cria. Strengt tatt er genetisk dominans den overlegne kraften en forelder har over den andre i å bestemme karakteren til avkommet.

Den eneste måten å avgjøre om en hingst er genetisk dominant er å se dets avkom. Hvis hingstens avkom er uniformt overlegent er hingstens genetisk dominant. For en grundigere diskusjon om testing av avkom, vennligst les "Alpacas: Synthesis of a Miracle" og "Ideal Alpaca: From Myth to Reality".

Blodslinjer

Alpakkaoppdrettere ser gjerne etter å anskaffe "blodslinjer" ved å kjøpe dyr med så mange kjente fedre som mulig bak seg. Jeg tror de ville hatt mer fremgang om de konsentrerte seg om å kjøpe dyr med et fåtall genetisk dominante hingster. Ved å smalne utvalget vil de sikre at flokken blir populert av de dominante genene som ble overlevert fra overlegne hingster. Prosessen med å produsere overlegne dyr involverer å konsentrere flokkens genpool slik at det inkluderer et maksimalt antall elitegener og eliminere de mindre verdifulle genene fra blandingen. Dette bør være enhver oppdretters mål.

Utvalg

Alpakkaoppdrettere kan ikke endre Mendels lov, endre antallet gener som utgjør en alpakka eller påvirke hvordan genene interagerer. De kan ikke endre hvordan genetisk dominans uttrykker seg eller den negative effekten av visse ressessive gener. Det er kun to måter alpakkaoppdrettere kan påvirke arven alpakkaene deres får. Først må de velge alpakkaene som utgjør flokken. Så må de bestemme hvilken alpakka som skal bedekke alpakkaene i flokken og hvor mange avkom hver forelder skal ha.

Den andre gruppen beslutninger de tar, å velge hvem som pares med hvem og hvor ofte, er minst like viktig som oppdretterens første utvalgsbeslutning. Et avlsprogram integrerer med ditt utvalgssystem - hvordan du velger egenskaper å avle for, og hvordan du velger hvilke dyr du vil avle på: fra bakgrunn, fenotype eller testing vha avkom, og ditt system for bedekninger - å velge hvilke dyr som pares med hvilke andre. Idag praktiserer oppdrettere en eller annen form for utvalg når de kjøper og avler på dyrene sine. Men mange av dem bytter ut utvalgskonseptet for avlsprogrammet, og et avlsprogram må være en kombinasjon av begge, dvs en grundig utvelgelse og et velvalgt bedekningssystem.

Å lage et avlsprogram

For å forstå prosessen med å utvikle et avlsprogram bør du studere de følgende stegene:

1. Det må være et mål å fremelske endringer i dyrene som blir avlet.

Etableringen av et mål for ditt prosjekt er svært viktig. Jeg driver med alpakkaer med forventningen om fortjeneste. Mitt mål er å produsere dyr som jeg kan selge for en fortjeneste på årlig basis. Fortjeneste kan sees på flere måter: per hoppe, per arbeidsenhet, per mål eller som en prosent av kapitalen du investerer.

Alles mål vil være litt forskjellig. Noen oppdrettere kan ønske å produsere utstillingsdyr, noen ønsker produksjonsdyr og andre igjen ønsker å produsere hingster for salg. En oppdretters mål kan inkludere hvite surier mens en annen ønsker å spesialisere seg på fargede huacayaer. Hvis du ikke har et mål eller et spesifikt avlsprogram vil enhver valgt vei eller bedekning du velger ta deg et eller annet sted, men jeg synes at hvis du ikke har et mål for ditt oppdrett bør du slutte med hva du driver med og skaffe deg et mål!

2. Mål må oversettes til avlsmål.

Et avlsmål må inkludere en liste med utvalgte egenskaper som vil hjelpe deg med å nå målet ditt. Når du har identifisert egenskapene du har som basis for utvalgskriteriene dine må de prioriteres. Siden en av mine mål er fortjeneste velger jeg den ideelle alpakkatypen (se "Ideal Alpacas: From Myth to Reality), fin og stilfull fiber og mye fiber. Typen selger, fin fiber er mer verdifull og jo mer fiber du får desto mer verdt er dyret.

Alpakkaer som har lave mikrontall selger for mer penger. Alpakkaer med overlegen type selger for mer penger og alpakkaer som har tett fibervekst selger for mer penger. Hvis jeg kan nå disse delmålene vil jeg oppnå mine mål. En oppdretter kan velge å legge til farge, glans, krimp eller størrelse i sine delmål. Til slutt vil avlsprogrammet drives av målsettinger som hjelper deg å oppnå ditt mål.

3. Målet dikterer utvalgskriteriene som skal brukes i avlsprogrammet.

Utvalgskriteriene jeg bruker inkluderer lavt mikrontall, krimpstil, lokkstruktur, glans, dekning og tetthet. Til slutt liker jeg store, sterke og velformede dyr.

Det gjennomsnittlige mikrontallet for den amerikanske alpakkaen er 26,3 til 29 mikron for huacaya og 27,1 til 29,8 for suri (kilde: Yocom-McColl Testing Laboratories). Jeg forsøker å avle dyr som har et gjennomsnitt på 21 mikron ved to års alder og at de holder seg under 26 mikron etterhvert som de blir eldre. Jeg har valgt ut hingster som produserer criaer med lave, gjennomsnittlige mikrontall som ikke har en tendens til å bli fort grove med alderen.

Krimpstil er et viktig kriterie hvis ditt mål er å avle frem fin huacaya. Min erfaring sier meg at alpakkaer med 8 til 10 krimper per tomme har en tendens til å ha finere og mer uniform fiber. Dyr med bredere og mer lavfrekvent krimp tenderer til å bli grøvre etterhvert som de blir eldre. Huacaya med god krimp får buntet fiber som blir til tett fiber som gir mye klippevekt.

Surier som har tette, tvinnede lokker har en tendens til å være finere og ha mer glans, etter min erfaring. Dyrene med tykke og betydelige lokker blir gjerne tette. Både huacaya og suri er mer verdifulle i markedet hvis de har god dekning på bena og har et ideelt hode. Større dyr har færre fødselsproblemer, bærer gjerne mer fiber og gjør det bra i utstillingsringen.

4. En avlsplan må være laget for å fasilitere endringen.

Målet for ethvert avlsprogram er å fasilitere endringer i en planlagt retning. Oppdretteren bestemmer hvilke dyr som skal bli foreldre, hvor ofte og med hvem. Oppdretteren har total kontroll over reproduksjonsprosessen.

Du må ta beslutninger om hvilke du skal selge og hvilke hingster du skal kastrere. Du må bestemme hvilke hopper du skal beholde og hvilke hingster som skal bli avlshingster. Du kan bestemme deg for å bruke hingster fra andre oppdrettere for dine hopper. Alle disse valgene må gjøres med målet ditt i tankene, og med intensjonen om å endre kvalitetene i flokken din til deres egenskaper er i overensstemmelse med ditt ideal. For å gjøre dette må du holde fast ved prinsippene for genetisk endring, utvalgsnøyaktighet, generasjonsintervaller, selektivitet og genetisk variasjon (se under).

5. En bedekningsplan må etableres.

Når din avlsplan utføres og du har valgt ut de dyrene du har intensjon om å pare, må du velge en bedekningsplan. Det finnes fem forskjellige bedekningssystemer (klikk her for diagram). 

Hver av disse forskjellige systemene har forutsigbare resultater (se "Alpacas: Synthesis of a Miracle"). Du må velge systemet som støtter formålet og unngå planer som hindrer progresjonen din.

Analyse av økonomien må gjøres for å evaluere progresjon og sikre at avlsmålet blir oppnådd. Det siste steget i innføringen av avlsprogrammet er å evaluere resultatene. Er planen økonomisk mulig? Betaler du for mye for bedekninger eller er dyrene du produserer for salg verdt mindre enn kostnaden for å produsere dem? Hvor lang tid vil det ta før avlsplanen gir resultatene du forventer? Du må avgjøre om endringer i avlsplanen er nødvendige. Denne analysen bør gjøres for å forbedre målene, forbedre delmålene og fremelske endring i de påfølgende generasjonene av criaer du produserer.

Hvilke spørsmål bør et avlsprogram besvare?

For å lage et effektivt avlsprogram er utvalg brukt for å identifisere overlegne dyr, og så brukes et spesifikt avlssystem for å konsolidere og gjøre vedvarende de fremskrittene som er gjort fra utvalgsprosessen. Å forstå dette forholdet, sammen med en god kunnskap om hvordan de forskjellige avlssystemene fungerer, vil guide oppdrettere gjennom å lage et avlsprogram og gjøre det mulig å besvare vanskelige spørsmål som
1. Bør jeg bruke et variert utvalg hingster eller bare et fåtall?
2. Bør jeg bruke eldre hingster som har bevist seg selv eller unge og uprøvde hingster?
3. Hvor viktig er stamtavle?
4. Bør jeg kjøpe erstatningsdyr eller avle dem fra egen flokk?
5. Bør jeg krysse med eksterne, drive linjeavl eller pare like-med-like ("like-to-like" i diagrammet over)?
7. Er korrigerende paringer viktige?

Genetisk gevinst

En oppdretter må forstå de grunnleggende mekanismer for genetisk gevinst hvis man ønsker å utvikle et avlsprogram for å forbedre flokken. Denne kunnskapen må så bli introdusert inn i en plan som setter mål, delmål, som bruker utvalg og et fornuftig bedekningssystem. Så bør resultatene måles og evalueres for å finne ut av om de opprinnelige målene oppnås.

Dette er ikke så vanskelig som det kan se ut som. La oss begynne med en kort oversikt over hva som driver genetisk gevinst.

Det finnes fire grunnleggende genetiske forutsetninger for aksellerert avlsforbedring: 1) genetisk variasjon, 2) selektivitet, 3) utvalgsnøyaktighet, og 4) generasjonsintervaller. Gentisk variasjon er svært viktig for å oppnå gevinst. Jo mer variasjon på en spesifikk egenskap i en populasjon, dess mer potensiale for endringer. Hvis oppdrettere har et vidt spekter av dyr å velge fra, slik som de med høye eller lave klippevekter, kan de velge alpakkaer med svært forskjellige egenskaper og avle for disse egenskapene. Hvis de dyrene har høy avlsverdi for egenskapen vil forbedringer i flokken skje raskt.

Utvalgsnøyaktighet er viktig hvis noen fremgang eller gevinst skal oppnås. Dette betyr at egenskapene du velger må være arvelige. Nøyaktighet betyr at vi evner å separere overlegne dyr og dyr med lavere kvalitet. Hvis du gjør et utvalg ut fra arvelige egenskaper, slik som fibermengde, må du identifisere overlegne hingster som historisk sett har produsert avkom med mer enn gjennomsnittlig fibermengde for å sikre at egenskapen blir overført til avkommene. Det samme gjelder finhet, krimp, fiberlengde, osv.

Oppdrettere bør også forstå at utvalgsnøyaktighet koster tid og penger. Kostnaden for å teste 10 melkekuer med avkomstesting kommer opp i titusener av dollar. Fiberhistogrammer for alpakkaer er kostbare. Og til slutt, utvalgsnøyaktighet kan koste deg tiden det tar å evaluere dyrene utvalgt til avl, og som Dr Dorian Garrick ved Universitet i Colorado sier, "Gener blir ikke bedre med alderen".

Selektivitet betyr å være svært kritisk i valget av avkom produsert av foreldrene av høy kvalitet som du har valgt til å være grunnstammen i avlen, og å beholde kun de avkom som viser overlegent uttrykk for de kvalitetene du har valgt ut. Dette sikrer at avlsverdien i flokken forblir høy og at hver generasjon av avkom forbedres: Dess større selektivitet, desto høyere genetisk gevinst.

Generasjonsintervall påvirker den genetiske endringsfrekvensen ganske enkelt fordi dess raskere en generasjon erstatter den foregående desto fortere oppnår du den potensielle gevinsten. Mus reproduserer seg fortere enn mennesker, med ca 150 generasjoner for hver menneskegenerasjon. Dette gjør det langt enklere å forårsake endring i mus enn i mennesker. Og å forbedre mennesker er også et problem fordi det utføres vært lite fjerning av individer av avlen.

Generasjonsintervall blir bestemt av gjennomsnittlig alder på produksjonsdyrene i en gitt flokk. Alpakkaer har et generasjonsintervall på fire til seks år for hopper og ca fem år for hingster, selv om dette intervallet vil variere noe fra flokk til flokk. Dess kortere intervallet er desto raskere gevinst.

 

Dyreavl er en endringsprosess. Du kan ikke stå stille og lykkes. Hvis du har en flokk med hopper, avler de hvert år og selger avkommet flokken produserer vil flokken din aldri forbedre seg. I dette scenariet er du kun en produsent eller fabrikant, og ikke en oppdretter. En ekte oppdretter bruker all sin våkne tid på å fremme endring i visjonens retning. Lykke til, og jeg håper flokken din forbedrer seg fra år til år.

Referanser:
Mendels lover: http://snl.no/genetikk
Fenotype definisjon: http://snl.no/fenotype